How I became the owner of these antique pieces

You can skip this post if you don’t read Norwegian. Most, if not all other posts here will be in English.

En dag jeg hadde forvillet meg ut på det store Internettet traff jeg en fyr som het Finn. Eller rettere sagt finn.no. Kan hende var det ordet “radioamatør” som hadde trukket meg inn gjennom gugeldragsuget. Eller kanskje var det ordet “Heathkit”. Jeg har bygget noen Heathkitprodukter og opparbeidet litt interesse også for produkter jeg aldri har eid. Mer om det en annen gang. Man kan lese mye om Heathkit på amerikanske sider. Mange selger, kjøper og setter i stand gamle Heathkitprodukter. Interessen i Europa er mindre. Sverige har en søvnig Heathkitklubb, men i Norge ser og hører man lite til byggesettene som brakte mange i kontakt med elektronikk og radio.

Finn hadde en annonse for en DX-60 sender og en HR-10 mottaker samt noe tilbehør, tildels museumsmodent. Jeg kjente meg tiltrukket. Etter mange år borte fra amatørradio hadde interessen blomstret opp og jeg hadde bl.a. oppdaget Nostalgiringen der man kun kan delta hvis man har gammelt utstyr, eller kan kjøre den utrangerte modulasjonsformen AM. Vel, DX-60 kvalifiserer dobbelt opp. Jeg begynte å se for meg meg selv aktivere det gamle utstyret på Nostalgiringen. Dette var utstyr som var kurant før jeg selv ble aktiv.

Jeg fant kallesignalet (LA4FK) til den opprinnelige eieren (nå SK) på et bilde. Jeg guglet litt, men fant ikke mye. Jeg tar gjerne i mot historier eller annet interessant om radioamatøren LA4FK.

Nå har det seg slik at jeg (i motsetning til hva mange vil mene) også har et snev av fornuft. Det ville egentlig være idioti av meg å ta fatt på enda et prosjekt jeg aldri kom til å fullføre. Det ville være naivt å tro at det ikke følger masse arbeid med et sånt kjøp. Skulle jeg få liv i utstyret måtte jeg ha antenne om jeg skulle komme på lufta. Dessuten har jeg nok av utstyr jeg kunne børste støv av før jeg skaffer enda mer. Jeg har også for mange ting. En AM-sender ville, akkurat som en veteranbil, sjelden bli brukt. Mottakeren var riktig søt, men ikke bedre enn noen annen jeg har. Huset fylles av ting som ikke brukes. Folk med uendelig med plass og penger skjønner sikkert ikke hva jeg mener, men noen som leser dette kan kanskje kjenne seg igjen.

Fornuft til side, selgerens adresse var innenfor rekkevidde for en sykkeltur. Egentlig sykler jeg innimellom like forbi. Tanken på at utstyret ble kastet fordi det ikke fant en verdig kjøper skar meg i hjertet. De to så jo så fine ut på bildene. Dessuten fulgte det med en morsenøkkel – eller var det to? Man kan ikke få nok morsenøkler, kan man vel? Noen gamle bøker fulgte også med. Det spørs vel om jeg kom til å lese dem. Kanskje jeg kunne gi de bort til en annen nostalgiker? Nevnte jeg at de så fine ut på bildene? Var jeg i ferd med å brygge på en forelskelse?

Tilbake til fornuften. Annonsen var gammel da jeg fant den. Alt var nok solgt. Hvis jeg ringte ville det bare bli en pinlig skuffelse. Hvem ringer på en så gammel annonse? Dessuten var det vinter og kanskje ikke like bekvemt å transportere de skjøre tingene skånsomt med sykkel. Det var også noen haker. Mottakeren manglet åpenbart kalibrator. Mikrofon var ikke med. Jeg har nok mikrofoner, men den hadde fortjent en mikrofon i gammel stil. Aller helst slik som Heathkit hadde i katalogene sine på den tiden. Selgeren, som ikke selv var radioamatør hadde slått på både sender og mottaker for å ta bilder. Folk som restaurerer gammel elektronikk pleier å gi elektrolytkondensatorer en langsom gjenoppbygging før de får full spenning. Senderen hadde ingen krystaller. For å bruke den var man avhengig av en ekstern VFO. Heathkits originale VFO (HG-10) var ikke en del av tilbudet. I stedet fulgte det med en hjemmelaget VFO av ukjent tilstand. Bildene viste ingen T/R switch.

Fornuften vant.

Tiden gikk.

Jeg glemte ikke.

Det er vel kanskje litt sånn med radioer som med damer. Noen forelskelser går fort over og man skjønner ikke hva man tenkte. Andre kan gløde lenge og bare bli varmere. Men det blir for upraktisk å ha alle radioene man forelsker seg i.

En dag traff jeg LA1NY. Jeg hadde ikke truffet ham før, men skjønte fort at dette var en mann etter mitt hjerte. Han elsket å fikle med radioer. Mest gamle tror jeg. Han hadde nettopp fått en gammel DX-40 som hadde stått i årevis i en hangar på Kjeller og nå var nære ved å bli kastet. Den skulle han sette i stand, og det tror jeg han fikk til. Jeg måtte betro ham min ulykkelige forelskelse og at jeg angret på at jeg ikke gjorde noe forsøk på å kjøpe da jeg hadde sjansen.

Innimellom lurte jeg på om utstyret hadde kommet til et godt hjem. Det var ingen DX-60 på Nostalgiringen.

Her en dag, for mindre enn en uke siden i skrivende stund var jeg ute og syklet. Underveis på sykkelturen måtte jeg si til meg selv at jeg må måtte slutte å tenke på DX-60 og HR-10 med tilbehør hver gang jeg sykler forbi her.

Dagen etter var Finn der igjen.

Utrolig nok var ikke utstyret solgt og selgeren ville gjøre et nytt forsøk. Jeg hadde i mellomtiden oppdaget at de som prøver å selge gamle Heathkit sett har en vanskelig jobb. At DX-60 og HR-10 ikke hadde gått i søpla var et under. Kanskje begynte det å nærme seg nå. Det var sent på kvelden og folk hadde nok lagt seg. Jeg ventet til neste dag med å starte redningsaksjonen.

Geir, sønnen til LA4FK var hjemme den dagen. Jeg dukket opp med sykkel og henger med skumgummimadrass og annen polstring.

Geir viste seg å være en interessant og hyggelig fyr. Vi pratet masse om radio, faren hans, batterier og – masse. Det viser seg at han var i oppstarten av en ny karriere som brannetterforsker. Han hadde noen interessante historier fra det.

Jeg fikk også inntrykk av at han var genuint interessert i å gi det gamle utstyret et nytt liv. Et inntrykk som ble styrket senere.

Den hjemmelagde VFOen manglet et rør og et annet så ikke bra ut. Jeg fikk med en pose rør av ukjent tilstand. Kanskje noen av de kan brukes. Posen og VFOen fikk plass i ryggsekken, den skånsomste plass å transportere noe på en sykkel. Det var også med en perm med diverse dokumentasjon jeg kan bla gjennom en dag.

Jeg har vel aldri syklet så forsiktig. Det til tross for at jeg hadde fått dårlig tid. Den lange praten får ta skylden. Tiden flyr i hurtig selskap 🙂

Et av Geirs ønsker var å vite hvordan det gikk videre.

Denne bloggen er delvis et svar på hans ønske. Her skal dokumenteres framskritt og fortvilelse, problemer og løsninger. Kanskje blir det litt mer enn han ba om så jeg vil antakelig lage en oppsummering etter hvert.

Her slutter historien. Dvs. det er vel egentlig her den begynner. Følg med!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.