About Heathkit, DX-60, HR-10 and perhaps more

Before getting into the actual restoration it might be prudent to revisit the company Heathkit and the products that are the objects of this restoration project. This is no attempt at competing with the enormous amount of information available on the net. Rather it will attempt to put the project in context.

Heathkit was one of the most well known makers of electronic kits. Their kits covered a very wide range of devices, both in complexity and application area. There were burglar alarms, automotive equipment, audio equipment, ultrasonic cleaners, clocks, remote control, computers, robotics and many many others.

Heathkit products were known for high kit quality, completeness of product, excellent documentation and good customer support. Where other kits often lacked the casing, Heathkit products came with stylish encapsulation, complete to the last screw. They had the slogan “we won’t let you fail”. Judging by chats I have had with a former employee, they actually meant it.

Among the more extensive product areas were test instruments and amateur radio equipment. The low cost and reasonable quality of the SB-line got them the nickname “poor mans Collins”. The HW-101 affectionately nick named “Hot Water 101” may have been one of the best selling rigs in amateur radio history. Millions were sold an built. Many still in operation. Another was the HW-8 that has its own book. It’s claimed to be the most popular QRP transceiver ever produced in kit form. It also happens to be the first radio I ever built.

Heathkit also bravely introduced the all solid state broadbanded SB-104 when the competition were still offering hybrids. It was not without problems and amateur kit builders were not all ready for this highly complex kit. I later built the much improved SB-104A, but that is a story for another time.

In Norway Heathkit was represented by Hauer Radio. Their price list was scary reading. We had to pay almost twice what the US guys could.

The “money saving kit form” slogan throughout their catalogs got more hollow by the years. Cheap high quality ready made equipment form Japan with more bells and whistles signaled the demise of kit building and the slow decline of Heathkit. They left the kit building business in 1992. Their educational branch kept on for years.

The brand name and trade marks have been bought by a small company offering a few overpriced kits. Anyone looking for the old Heathkit will be disappointed.

DX-60

From 1962 the DX-60 must have been tempting to American Novice hams. At the time Novice licensees were limited to crystal control and a maximum of 75W. This transmitter saved cost by not including the VFO that a Novice could not use anyway. Another cost saving was to have only one final tube, not two as was common at the time. There was still enough power for the maximum legal limit.

Once the Novice upgraded the DX-60 was ready for an external VFO and/or an external microphone for AM phone operation. AM was done inexpensively with controlled carrier screen grid modulation. This isn’t the optimum way to do AM, but it saves costs and gives ok results. Besides, the move away from AM to SSB was already happening at the time so the amateur interested in phone operation would soon upgrade to a new rig with SSB anyway.

In Norway there was never a crystal mandate so LA4FK most likely never used a crystal in this DX-60. He built a VFO that is part of my restoration project.

Newer versions, DX-60A and DX-60B were mostly cosmetic and cost saving changes. The original, which is the one I have, is the best looking one with the recessed meter in square frame.

The DX-60B lasted until 1976 which is a remarkable life time for a product with little changes. This speaks of success.

HR-10

Cost saving was also the key to success for the HR-10, the receiver companion to DX-60. An example is the IF filter that has not 8, not 6, not 4 but only two crystals. There is no provision for extra IF filters, so you have to live with that one for AM, CW and SSB.

Speaker is not included but there are sockets for both speaker and head phone.

Even the crystal calibrator is an option. Unfortunately I do not have one.

Interestingly, the Local Oscillator (LO) uses frequency doubling for the 15 and 10 meter bands. That is probably partly to blame for its reputation as insensitive on these bands. Also something that could be looked into for improvement.

The HR-10 was offered from 1961 and as HR-10B until 1975. Only the paint changed to wrinkle during that time. This goes to show that Heathkit did something right.

Initial evaluation

First impressions of the state of the equipment.

HR-10

Tests done with a makeshift untuned antenna.

  • Very weak sound. At first on 80 and 40 meter only. After rotating the band switch back and forth several times there was also some noise on 20 meter. 15 and 10 meter remained silent. I think the bandswitch needs some work.
  • BFO does not appear to work at all. The BFO switch triggers no change to the sound. Same with BFO tuning. Normally you would expect the sound to change dramatically when the BFO is switched on or off. BFO definitely needs some work.
  • Tuning dial does not move properly with rotation of the the tuning wheel. Neither does sound seems to be affected by the tuning wheel. Probably a mechanical failure.
  • RF-gain does affect the S-meter reading. That is as expected. However a portion of the rotation has erratic behavior. That could be the result of wear or contamination in the potmeter. May or may not be fixable. Not a show stopper.
  • No crystal calibrator installed.
  • Some slack in the bandswitch. Perhaps as easy as tightening a set screw.

DX-60

This transmitter has no crystals installed and needs an external VFO. The VFO that was included lacked a tube. Also, at first test no proper antenna or dummy load was available. The initial impression is therefore not based on a proper test.

  • The bandswitch turns easily and smothly without dents. That is not at all expected behavior and needs investigation. Hopefully only needs to tighten the set screw. More likely needs a new knob.
  • No grid or plate current indicated on the meter. That is as expected when not transmitting. There is no plate voltage meter on this transmitter
  • The crystal/VFO selector is hard to turn and without dents. Not sure it actually works. A potential workaround is to permanently lock the selector in the VFO position. It is unlikely that this transmitter will ever be used with a crystal again.
  • Drive tune rotates endlessly. Similar to the bandswitch, albeit this one is not supposed to have dents.
  • Drive level-, Drive tune- and band switch knobs are all cracked. It may be possible to 3D-print new ones, but it is close to impossible to get the colors to match.
  • Mike socket central hole is filled with metal. Possibly from a broken connector pin. This is a head scratcher.

Homemade VFO

  • Lacks one tube
  • One tube looks gassy
  • The construction looks fragile. I’d like to build some kind of protection around the tubes. If I were a metal work wizard I would make a case in Heathkit style. But I am not.

It may seem stupid to mount the tubes on the outside of the cage. I think it is done for a good reason. Keeping the warm tubes away from frequency determining components makes the VFO more stable. VFO stability was a big issue at the time and heat is a major source of frequency drift.

Small bag of tubes

Not inventoried. There is a blue cylinder in the bag that looks intriguing. Potentially a crystal calibrator. Needs investigation.

How I became the owner of these antique pieces

You can skip this post if you don’t read Norwegian. Most, if not all other posts here will be in English.

En dag jeg hadde forvillet meg ut på det store Internettet traff jeg en fyr som het Finn. Eller rettere sagt finn.no. Kan hende var det ordet “radioamatør” som hadde trukket meg inn gjennom gugeldragsuget. Eller kanskje var det ordet “Heathkit”. Jeg har bygget noen Heathkitprodukter og opparbeidet litt interesse også for produkter jeg aldri har eid. Mer om det en annen gang. Man kan lese mye om Heathkit på amerikanske sider. Mange selger, kjøper og setter i stand gamle Heathkitprodukter. Interessen i Europa er mindre. Sverige har en søvnig Heathkitklubb, men i Norge ser og hører man lite til byggesettene som brakte mange i kontakt med elektronikk og radio.

Finn hadde en annonse for en DX-60 sender og en HR-10 mottaker samt noe tilbehør, tildels museumsmodent. Jeg kjente meg tiltrukket. Etter mange år borte fra amatørradio hadde interessen blomstret opp og jeg hadde bl.a. oppdaget Nostalgiringen der man kun kan delta hvis man har gammelt utstyr, eller kan kjøre den utrangerte modulasjonsformen AM. Vel, DX-60 kvalifiserer dobbelt opp. Jeg begynte å se for meg meg selv aktivere det gamle utstyret på Nostalgiringen. Dette var utstyr som var kurant før jeg selv ble aktiv.

Jeg fant kallesignalet (LA4FK) til den opprinnelige eieren (nå SK) på et bilde. Jeg guglet litt, men fant ikke mye. Jeg tar gjerne i mot historier eller annet interessant om radioamatøren LA4FK.

Nå har det seg slik at jeg (i motsetning til hva mange vil mene) også har et snev av fornuft. Det ville egentlig være idioti av meg å ta fatt på enda et prosjekt jeg aldri kom til å fullføre. Det ville være naivt å tro at det ikke følger masse arbeid med et sånt kjøp. Skulle jeg få liv i utstyret måtte jeg ha antenne om jeg skulle komme på lufta. Dessuten har jeg nok av utstyr jeg kunne børste støv av før jeg skaffer enda mer. Jeg har også for mange ting. En AM-sender ville, akkurat som en veteranbil, sjelden bli brukt. Mottakeren var riktig søt, men ikke bedre enn noen annen jeg har. Huset fylles av ting som ikke brukes. Folk med uendelig med plass og penger skjønner sikkert ikke hva jeg mener, men noen som leser dette kan kanskje kjenne seg igjen.

Fornuft til side, selgerens adresse var innenfor rekkevidde for en sykkeltur. Egentlig sykler jeg innimellom like forbi. Tanken på at utstyret ble kastet fordi det ikke fant en verdig kjøper skar meg i hjertet. De to så jo så fine ut på bildene. Dessuten fulgte det med en morsenøkkel – eller var det to? Man kan ikke få nok morsenøkler, kan man vel? Noen gamle bøker fulgte også med. Det spørs vel om jeg kom til å lese dem. Kanskje jeg kunne gi de bort til en annen nostalgiker? Nevnte jeg at de så fine ut på bildene? Var jeg i ferd med å brygge på en forelskelse?

Tilbake til fornuften. Annonsen var gammel da jeg fant den. Alt var nok solgt. Hvis jeg ringte ville det bare bli en pinlig skuffelse. Hvem ringer på en så gammel annonse? Dessuten var det vinter og kanskje ikke like bekvemt å transportere de skjøre tingene skånsomt med sykkel. Det var også noen haker. Mottakeren manglet åpenbart kalibrator. Mikrofon var ikke med. Jeg har nok mikrofoner, men den hadde fortjent en mikrofon i gammel stil. Aller helst slik som Heathkit hadde i katalogene sine på den tiden. Selgeren, som ikke selv var radioamatør hadde slått på både sender og mottaker for å ta bilder. Folk som restaurerer gammel elektronikk pleier å gi elektrolytkondensatorer en langsom gjenoppbygging før de får full spenning. Senderen hadde ingen krystaller. For å bruke den var man avhengig av en ekstern VFO. Heathkits originale VFO (HG-10) var ikke en del av tilbudet. I stedet fulgte det med en hjemmelaget VFO av ukjent tilstand. Bildene viste ingen T/R switch.

Fornuften vant.

Tiden gikk.

Jeg glemte ikke.

Det er vel kanskje litt sånn med radioer som med damer. Noen forelskelser går fort over og man skjønner ikke hva man tenkte. Andre kan gløde lenge og bare bli varmere. Men det blir for upraktisk å ha alle radioene man forelsker seg i.

En dag traff jeg LA1NY. Jeg hadde ikke truffet ham før, men skjønte fort at dette var en mann etter mitt hjerte. Han elsket å fikle med radioer. Mest gamle tror jeg. Han hadde nettopp fått en gammel DX-40 som hadde stått i årevis i en hangar på Kjeller og nå var nære ved å bli kastet. Den skulle han sette i stand, og det tror jeg han fikk til. Jeg måtte betro ham min ulykkelige forelskelse og at jeg angret på at jeg ikke gjorde noe forsøk på å kjøpe da jeg hadde sjansen.

Innimellom lurte jeg på om utstyret hadde kommet til et godt hjem. Det var ingen DX-60 på Nostalgiringen.

Her en dag, for mindre enn en uke siden i skrivende stund var jeg ute og syklet. Underveis på sykkelturen måtte jeg si til meg selv at jeg må måtte slutte å tenke på DX-60 og HR-10 med tilbehør hver gang jeg sykler forbi her.

Dagen etter var Finn der igjen.

Utrolig nok var ikke utstyret solgt og selgeren ville gjøre et nytt forsøk. Jeg hadde i mellomtiden oppdaget at de som prøver å selge gamle Heathkit sett har en vanskelig jobb. At DX-60 og HR-10 ikke hadde gått i søpla var et under. Kanskje begynte det å nærme seg nå. Det var sent på kvelden og folk hadde nok lagt seg. Jeg ventet til neste dag med å starte redningsaksjonen.

Geir, sønnen til LA4FK var hjemme den dagen. Jeg dukket opp med sykkel og henger med skumgummimadrass og annen polstring.

Geir viste seg å være en interessant og hyggelig fyr. Vi pratet masse om radio, faren hans, batterier og – masse. Det viser seg at han var i oppstarten av en ny karriere som brannetterforsker. Han hadde noen interessante historier fra det.

Jeg fikk også inntrykk av at han var genuint interessert i å gi det gamle utstyret et nytt liv. Et inntrykk som ble styrket senere.

Den hjemmelagde VFOen manglet et rør og et annet så ikke bra ut. Jeg fikk med en pose rør av ukjent tilstand. Kanskje noen av de kan brukes. Posen og VFOen fikk plass i ryggsekken, den skånsomste plass å transportere noe på en sykkel. Det var også med en perm med diverse dokumentasjon jeg kan bla gjennom en dag.

Jeg har vel aldri syklet så forsiktig. Det til tross for at jeg hadde fått dårlig tid. Den lange praten får ta skylden. Tiden flyr i hurtig selskap 🙂

Et av Geirs ønsker var å vite hvordan det gikk videre.

Denne bloggen er delvis et svar på hans ønske. Her skal dokumenteres framskritt og fortvilelse, problemer og løsninger. Kanskje blir det litt mer enn han ba om så jeg vil antakelig lage en oppsummering etter hvert.

Her slutter historien. Dvs. det er vel egentlig her den begynner. Følg med!